Regissør Kaveh Tehranis film om toleranse og mangfold fikk den brutale virkeligheten rett i fleisen.
De siste planene var lagt. Dagen etter skulle Kaveh Tehrani og crewet hans spille inn en stor scene til filmen «Hør her'a!» under Pride-paraden 2022.
Flere kameraer skulle fange det enorme opptoget av regnbuekledde og glade mennesker gjennom Oslos gater. Scenen skulle være et sentralt vendepunkt i filmen.
Men, uti juninatta, før den store festdagen, begynte dramatiske meldinger å tikke inn på Kavehs telefon. De kom fra hans homofile bror Nicholay. Han var redd for vennene, som hadde dratt til det skeive samlingsstedet London Pub. De meldte om skyting og kaos.
Etter lite søvn og mye frykt våkna Kaveh til et land i sjokk. To personer var drept og 21 skadet i terrorangrepet mot utestedene Per på hjørnet og London Pub.
Skeive ble ansett som et mulig mål, og Pride-paraden ble avlyst av sikkerhetshensyn. Motivasjonen for å lage ferdig filmen ble enda sterkere.
– Hvis denne filmen kan snakke til det hatet, gi oss håp og få oss til senke skuldrene bare litt, så er det utrolig bra, sier han.
Den dagen han fikk til alt
Den skjeggete mannen spretter oppover trappene i bygården og åpner døra til «studioet», som tydeligvis er en eufemisme for noe midt mellom et kontor og en mannegrotte.
Kaveh Tehrani legger seg på gulvet og strekker ut beina mens ryggen hviler mot en pappeske. Rundt seg har han et 12 kvadratmeter stort sammenrullet persisk teppe, TV og en velfylt DVD-samling.
Helt siden han fattet interesse for film i tenårene, har målet vært å komme dit han befinner seg nå: med regiansvar for en helaftens kinofilm. Til alt overmål åpnet den Filmfestivalen i Haugesund og vant en av hovedprisene.
Dramakomedien «Hør her’a!» er filmversjonen av romanen til Gulraiz Sharif – en av de største norske litterære sensasjonene de siste årene. Boka var den aller mest lånte på oslobiblioteket Deichman i 2021 og er trykt i vanvittige 40.000 eksemplarer.
NRK skrev i sin anmeldelse at det er bortimot umulig å skrive så underholdende om komplekse temaer som fordommer, integrering og kjønnskorrigering.
Historien er fortalt gjennom den norsk-pakistanske 13-åringen Mahmoud. Han må være norgesguide for sin onkel Ji, som er på besøk fra Pakistan. Samtidig blir det dramatikk og vond stemning når lillebror Ali på ni finner ut at han egentlig er en jente.
Kaveh Tehrani ble veldig sterkt berørt av å lese boka. Han syntes at familien i Groruddalen var skildret med høy energi, varme, politisk ukorrekt humor og et fantastisk skråblikk på nordmenn.
Så hørte han ved en tilfeldighet at produksjonsselskapet Motlys hadde vunnet en budrunde om filmrettighetene til boka. Heldigvis var dette en av de dagene hvor Kaveh tenkte at han kunne få til absolutt alt.
– Jeg ringte dem og sa: «Hei, jeg lurer på om dere tenker på meg.» Og så sa de: «Ja, vi tenker på deg og lurer på om dette er noe vi skulle ha snakka sammen om.»
Norsk-iranske Kaveh er åpen på at filmen aller helst burde blitt laget av en norsk regissør med pakistansk bakgrunn som snakker urdu.
– Likevel er det mange ting jeg kjenner meg igjen i med min bakgrunn.
Kvikk Lunsj og pakistanske tanter
Kaveh Tehranis snart 45 år lange eksistens på denne jord er et håndfast resultat av at studentene Farshad fra Iran og Mette fra Norge møttes og forelsket seg i England tidlig på 1970-tallet. Kaveh kom til verden i Teheran, før valget falt på den litt mindre livate byen Tønsberg.
Kaveh vokste opp som den eldste av tre brødre. Etter hvert ble foreldrene skilt, og barna vekslet mellom Oslo og Tønsberg.
Å vokse opp som halvt iransk i det Kaveh kaller en «homogent hvit, småborgerlig og snobbete by» på 1980-tallet var ikke bare stas.
– Det var ikke så mange som så ut som meg. Folk forholdt seg til meg på en måte som gjorde at jeg skjønte at jeg var annerledes.
Han var ikke den mest selvsikre tenåringen. Så var det noe som klikket på plass da han ble med faren til Iran som 14-åring for å møte slekta.
– Det var en veldig sterk opplevelse. Det var vanvittig fint, sier han og får en liten knekk i stemmen.
– Så jeg har nok vokst opp med et savn etter tilhørighet. Jeg tror kanskje ikke man hadde et språk for det på samme måte da som vi har nå.
Filminteressen ble født ved å finstudere coverne i videosjappa Kanal 1 på Tolvsrødsenteret. Moren hadde en skepsis til visuell kultur (og stemte imot at borettslaget skulle få kabel-TV), så det kom ikke på tale å kjøpe VHS-spiller sånn at han faktisk kunne få leid og sett disse filmene.
Etter filmstudier, reklamefilmjobbing og regi på musikkvideoer, fikk Kaveh en Amandapris for den mørke kortfilmkomedien «1994». Den fiktive dokumentaren handler om en iransk familie som flytter til Lillehammer i forkant av vinter-OL. De blir godt tatt imot, men etter lekene, når kameraene er slått av, møter de kalde skuldre i nærmiljøet.
Han har også fått skryt for den satiriske kortfilmen «The Manchador», som er et spark mot hijab-påbudet i Iran.
Han har lenge vært frustrert over at minoriteter er dårlig representert i norsk film, og er en sterk tilhenger av kvotering og rekruttering.
– Musikk og TV har kommet mye lenger der. Men film er ... altså ... det må bare slutte å gå så tregt. Historier om minoriteter med andre perspektiver på nordmenn og livet deres i Norge her og nå er utrolig viktig. Det kan ikke bare være hvit middelklasse som lager film, sier han.
– Unge med flerkulturell bakgrunn skal se filmen på kino og kjenne seg igjen?
– Jeg håper jo at folk med pakistansk bakgrunn vil gå og se filmen, være stolte av den, le og grine. Det er uvant å se en norsk-pakistansk familie løse problemene sine i stedet for å skape dem, skjønner du?
Det har vært viktig for ham å ikke bare reprodusere ideer om hvordan minoriteter er, og at det bare skal handle om kriminalitet, dop, gjenger og æreskultur.
I «Hør her’a!» er det kjærlighetserklæringer til Norge i form av Kvikk Lunsj etter gåturer og hyllest av omsorgspermisjon for fedre. Men det er også spark til nordmenns syn på muslimer. Kaveh hadde et ønske om å skape et balansert regnskap mellom de ulike kulturelle utgangspunktene.
– Sånn som når Mahmoud sier: «Pakistanske tanter er verdens beste. De er for livet. Ikke som i Norge, hvor familier går fra hverandre etter fem minutter.» Det har vært viktig å løfte fram positive ting med pakistansk kultur som norskpakistanere er stolte av, sier han.
En film om en norsk-pakistansk familie i Groruddalen kan fint være et bidrag i å lære av hverandre. Men for Kaveh er det menneskelig kontakt som gjelder.
– Å møtes for å prate og gjøre ting sammen, dele opplevelser og forstå hverandre. De narrativene det terpes på i nyhetsmediene, med vold, macheter og radikal islam, fører bare til at folk møter hverandre med sykt høye skuldre.
Litt på fleip mener han det er nyttigere for norsk ungdom å reise på leirskole til Pakistan, Somalia og Polen enn til Gudbrandsdalen.
– Jeg tror at norske 15–16-åringer hadde hatt veldig godt av det, både for å lære og for å ha en kul opplevelse, sier han.
En vanskelig prat
I filmen er 13 år gamle Mahmoud en underholdende og brutalt ærlig veileder og døråpner til pakistansk kultur, enten det gjelder popmusikk, mat, syn på etniske nordmenn eller kompliserte familieforhold.
Samtidig som Kaveh Tehrani søker god stemning, skygger ikke filmen (eller boka) unna det vonde. Det er hjerteskjærende scener når Ali vil være en jente mens faren klikker og sier: «Jeg kom ikke til Norge for at sønnen min skulle være født datter.»
Kaveh sier at det som handler om flytende kjønnsidentitet, er mindre kontroversielt enn homoseksualitet i pakistansk kultur. Likevel tror han det ville vært ganske vanskelig å oppdage at man var «født i feil kropp» i en norsk-pakistansk familie.
– Jeg tror samtidig at hele skalaen er der. Det er folk som klarer å forholde seg til dette på en måte som hjelper ungene til å finne ut hvem de vil være. Det er også de som klikker, som pappa Shahbaz i filmen. Jeg tror også at hele dette spekteret finnes i norske familier.
– Hadde det latt seg gjøre å lage samme film, men at Ali – i stedet for å ville være jente – sto fram som homofil?
– Det ... tror jeg hadde vært vanskelig. Det hadde gått, men da er det andre problemstillinger. Islam har virkelig et gigantisk problem med homoseksualitet.
– Kan det endre seg?
– Det er veldig vanskelig å si. De endringene må komme innenfra. Det er enorme brytninger i veldig mange av de muslimske landene, mellom det kollektive og tradisjonelle på den ene siden og individualisme på den andre siden. Man må bare håpe at det går den rette veien, sier Kaveh.
Han mener det er utrolig viktig at alle kulturer er åpne om problemer, rare følelser og psykisk helse. Poenget med filmen er først og fremst å lage et portrett av en karakter som står i en stor omveltning, og som vi kan identifisere oss med.
– Jeg håper at filmen kan bidra til mer åpenhet, og at de som står i noe sånt kan se seg representert på lerretet med en positiv betegnelse.
Håp i mørket
Da Kaveh Tehrani våkna den 25. juni i fjor, hadde en av vennene til han og broren vært på legevakta med skader etter terrorangrepet. Resten var fysisk uskadde og i sikkerhet. Et sjokkert filmcrew møttes på formiddagen i en park på Tøyen for å snakke sammen.
Den viktige scenen som skulle spilles inn, handler om at Alia får en livsåpenbaring i møtet med feiringen av mangfold og toleranse. Med avlyst parade måtte scenen løses på en annen måte.
Løsningen ble å hente inn statister til å spille dansende og prideflaggviftende folk på vei til paraden. Sekvensen ble kortere enn planlagt, men samtidig viktig, fordi det klippes rett derfra til en scene i moskéen.
Samtidig fikk filmmannskapet en enda sterkere opplevelse av at de lagde noe viktig. I rulleteksten har de valgt å dedisere filmen til minne om ofrene etter terrorangrepet, som PST tror er motivert av ekstrem islamisme.
– Det er helt forferdelig at folk kan få seg til å gjøre noe sånt. At radikalisering og utenforskap kan føre til sånn vold og sånt hat, er utrolig kjipt. Alle skal være trygge i Oslo, og at mange kjenner på at de ikke er det i 2023, er helt absurd.
Til tross for det dystre angrepet i fjor sommer, ser Kaveh Tehrani lyst på hvilken retning vi beveger oss i. Han opplever unge som vesentlig mer fargeblinde enn folk på sin egen alder. Han er også henrykt over at filmen nå skal vises for skoleklasser over hele landet.
– Norge har blitt et mer åpent samfunn, et land hvor folk fra ulike bakgrunner har ulike erfaringer, jobber, utdannelser, og at disse livene blandes. Jeg tror ikke Norge er så delt som media sier.
«Hør her’a!» har kinopremiere over hele landet fredag 15. september. Les NRK Filmpolitiets anmeldelse her.
Presisering lagt inn 11.09: En av vennene til Kaveh Tehrani og broren måtte ha behandling på legevakta.
Hei!
Har du noen tanker om denne saken eller idéer til andre historier? Send meg gjerne en e-post. Her kan du ogsålese andre artikler jeg har skrevet.
Oddvin Aune
Journalist
Fikk du med deg disse?
PublisertOppdatert
